Tre uker er gått siden vi kom til Karibien. På den tiden har vi tatt farvel med Elias som reiste hjem for å fullføre folkehøyskolen. Det ble tomt da han dro, men det hjalp at mamma og pappa mønstret på. De siste ukene har vi vært innom Barbados, Martinique, Sant Lucia og Sant Vincent og grenadinene. Øyene ligger ganske nært så med unntak av etappen fra Barbados til Martinique har det vært korte dagsetapper.
Karibien er vakkert, men det er stor forskjell mellom de ulike øyene. Barbados er nok den minst besøkte øya og er preget av en del fattigdom, men menneskene der var svært imøtekommende og hyggelige. Dagene på Barbados ble benyttet til bading og utforsking av liver over og under vann. Blant annet har myndighetene senket flere skipsvrak nært land, og laget en marinepark utav det. Om formiddagen kan det derfor være over hundre ivrige snorklere fra ulike dagsturbåter som ligger i vannet samtidig. Siden vi lå for anker nært ved, så svømte vi bortom tidlig på dagen før rushet startet. Vi prøvde å telle antall fiskearter rundt et av vrakene, og kom frem til at det var minst 20 forskjellige. Vi deltok også på avslutningsseremonien av The Caribbian Odyssey hvor vi fikk møte igjen nye venner og utveksle erfaringer fra overfarten.
Å komme til Martinique var et sjokk, det var så mange seilbåter samlet på en plass som vi aldri før hadde sett. Her lå det det store flotte seilskip, langturseiler og en del brustne drømmer i form av båter som ikke hadde vært i bruk på flere år, men som man så hadde hatt sin storhetstid og sikkert utgjort en drøm for de som en gang hadde eid dem. Vi valgte å dra ganske raskt videre med ønske om å finne øyer/bukter med litt mer «space».
Sant Lucia viste seg å ha noen fantastiske bukter, og hvor vi ble møtt av en lokale «boat boys» som hilste oss velkommen til paradis. Med raske, fargerike båter møter de seilbåtene ute på havet. De tjener til livets opphold ved å hjelpe seilbåter med ankringstips og hjelp med fortøyning til bøyer. De vil også gjerne selge ulike opplevelsesturer på land, og arrangerer gjerne grillparty på stranda. Etter noen dager på øya seilte vi videre til Grenadinene hvor det absolutte høydepunktet var Tobago Cays. Nærmere paradis kommer du ikke i karibien i alle fall, med små øyer som er omkranset av turkist vann, masse fargerike fisker, skater og skilpadder. På kvelden rodde vi inn til stranden hvor vi ble servert grillet hummer med nydelig tilbehør. Alt tilberedet av et hyggelig ektepar. I sesongen kom de ut fra Naboøya for å drive en enkel strandrestaurant med kun en rett på menyen ; grillet hummer( arten kalles langust på norsk, og har ikke tos tore klør slik som den hummeren vi er vant med i Norge) Det ble en fantastisk flott kveld med deilig mat og i omgivelser så vakre at det vanskelig lar seg beskrive.
De siste dagene har vi vært på Martinique. Mamma og pappa dro hjem til Norge for tre dager siden, så nå er det bare oss fire igjen. Vi har ankret opp utenfor Port de France som er den største byen på øya, gutta har fått shoppa litt, vi har spist på Mac Donald ( ingen stor kulinarisk opplevelse) og vi har badet og slappet av. Så har vi hatt famileråd om hvor ferden skal gå videre. Etter mye drøfting frem og tilbake har vi bestemt oss for å ta den sørlige rute via ABC- øyene til Panama. Det betyr at vi ikke får besøkt Cuba denne gangen. Noe som er litt kjipt, men sånn er det, noe må vi velge bort og det som ble avgjørende var avstand.
Det som er noe av utfordringen nå er å lage seg en rutine, eller en form for hverdag, da mye fortsatt føles som ferie. Samtidig vet vi at det å finne en struktur og et innhold i dagen er avgjørende for trivsel, ferie blir man fort lei av. Skole må på plass, og i perioder fungerer det bra, andre perioder så er det tyngre. Det er vanskelig å motiveres seg til å sitte nede i seilbåtene når sola skinner på dekk og bølgende skvulper mot båten og frister med en deilig avkjølende dukkert. Men da blir friminuttene ekstra belønnende.
Vi har lagt merke til at det å være underveis mot en ny destinasjon er en viktig del av turen. Når vi har vært for lenge på en plass så dukker behovet opp for å komme seg videre. Når vi har tatt opp anker og satt seil så senker det seg en ro på båten, alle finner sin rytme og vi er på en måte samlet rundt det å være underveis mot et nytt og spennende mål. Samtidig så finner vi en felles glede i å komme til en ny plass og utforske den sammen.
Vi gleder oss til å seile videre i morgen med kurs mot Curacao. Vi har handlet mat og drikke for overfarten som vil ta ca. 3 døgn. Nå som Elias ikke er med så må gutta hjelpe til å sitte vakt så det blir en ny utfordring for dem.
Vi hilser til familie og venner og sier på gjensyn!
