Vi brukte tre dager på å seile fra Martinique til Bonaire.
Overfarten gikk bra, med god vind inn fra siden det første døgnet, men så ble
det etter hvert lite vind og vi måtte motorseile. Vinden stilnet etter hvert helt,
og vi gikk for motor det siste døgnet. Siste kvelden fikk vi en tunfisk på 4-5
kg etter først å ha mistet en som var mye større (det var vi alle enige om). Gutta tok mer del i vaktordningen, og det
fikset de veldig bra. Bonaire er en av tre øyer som ligger i nærheten av
Venezuela. Disse øyene går under navnet de Nederlandske antillene og kalles også
ABC-øyene: Aruba, Curacao og Bonaire. På forhånd hadde vi lest at det skulle
være flotte forhold for fridykking på Bonaire, at det faktisk var den 3. beste
plassen i verden å dykke/snorkle. Og det var virkelig fantastisk klart vann
der, turkist blått med klar sikt ned til 10-15 meter. Vi la til i en bukt
i selve byen. Det er kun 24.000 innbyggere på øya så det var ikke så store
forhold. I tillegg var det en del seilere, ca. 20 båter, og turister, mye
nederlendere og amerikanere. Under båten var det koraller og fargerike fiske og
det tok ikke lang tid før gutta stupte uti. Vi ble enige om at en opprustning
av dykkerutstyret var på sin plass under slike forhold. Vi fant frem til en
dykkerforretning med en hyggelige nederlandsk eier som faktisk hadde vært i
Norge flere ganger og dykket, og som bar på en drøm om å flytte til Norge. Det
ble jo vi sjarmert av, og etter en time forlot vi butikken 4000 kroner fattigere,
men med nye masker, snorkler, svømmeføtter og svømmetopper for å beskytte seg
mot sol og maneter (Emil og Eskil hadde et ikke så hyggelig møte med maneter
første svømmetur). Vi hadde under oppholdet flere flotte snorkleturer og fikk
sett utrolig mye forskjellige fisk. Det kuleste var et møte med en Barracuda på
ca. 1 meter som i tillegg til å se ganske så fryktinngytende ut, viste seg å
være nysgjerrig. I etterkant leste vi at dette ikke var så uvanlig, og at han
likte stålklokker, noe som Hege hadde på seg. Et par dager etterpå leste vi at de faktisk kan angripe svømmere som har skinnende klokker og beltespenner på seg..... Vi var alle enige om at
Bonaire så langt var den fineste øya vi hadde besøkt i Karibien, og det var med
sorg i hjertet at vi løsnet anker og satte kursen for neste øy.
Curacao er den største av ABC-øyene og det bor ca. 240 000
innbyggere der. Vi valgte å legge oss i en marina utenfor byen de første dagene
for å få tilgang på vann og for å kunne vaske klær. Dette viste seg å være
svært dyrt (700 kr/natt) så etter to dager bestemte vi oss for å legge oss for
anker. Det ble en del byliv på Curacao. Hovedstaden på øya er Willemstad, som
viste seg å være en hyggelig by med fargerike hus, hyggelige kafeer og
shopping. Det absolutte høydepunktet for oss var at vi fikk gått på kino, og
det to ganger. Så nå har vi sett The great wall i 4d og Logan. Etter noen dager seilet vi videre til Aruba. Turen
tok ca. 10 timer og vi hadde fantastisk seilevind hele veien.
Vi ankom Aruba ganske seint og måtte ankre opp i mørket. På morgenen
våknet vi av bølger som slo fra raske speedbåter som hadde leia rett bak båten
vår. Vi bestemte oss raskt for å finne en annen plass å ankre opp, men det
skulle vise seg vanskeligere enn forventet. Det var svært få ankringsplasser og
i tillegg vind opp mot 16 ms. Så da tok kapteinen det som skulle vise seg å være
en veldig lur beslutning om å legge oss i Renaissance Marina som ligger midt i
byen. Det viste seg at ved å ligge her hadde vi fri tilgang til alle fasiliteter
på to av byens Renaissance hoteller. Vi snakker basseng, solsenger, WI-FI,
gratis taxi-båt ut til den private Renaissance øya med private strender,
svømmebasseng, tennis, fitness-rom, barer og restauranter. Jubelen sto i taket hos både store og små. Så
her er vi altså nå på andre dagen. I dag har gutta hatt gym i form av
joggetrening og er nå og kjøler seg ned i bassenget sammen med to amerikanske
gutter de er blitt kjent med.
Livet på seilbåten byr på mange oppturer og fantastiske
opplevelser. Samtid så er der også nedturer og dager hvor livet ikke føles like
supert. Slik som hjemme så krangler vi, kjeder oss, irriterer oss (meg) over
rot og oppvask, sliter med å finne ut hva vi skal ha til middag og vi lengter
etter noe annet (i disse dager flommer facebook over av snødekte fjelltopper og
lykkelige fjellfolk og da må vi innrømme at vi lengter litt hjem). Og
så er det problemstillinger som vi har lite av hjemme, som at vann er
mangelvare, og den mer eller mindre konstante vonde lukten fra doen. Selv om
Øystein har forsøkt seg med 8-10 mulige forklaringer på luktproblemene ( blant
annet at Heges nese er altfor følsom, og at man må godta litt lukt når det
faktisk er lufting fra tanken, satte undertegnede foten ned og krevde aksjon. Jeg våget til og
med å fornærme Øystein ved å si at om han ikke klarte å fikse lukten, fikk vi
få fagfolk om bord. Et slikt frekt angrep på selve ideen om å være selvhjulpen
og altmuligfiksemester kunne ikke Øystein tåle, og lovde motvillig å gjøre noe
med dette plagsomme problemet. Etter å ha undersøkt på nettet har vi funnet ut
at det er noe alle båteiere før eller siden blir plaget med. Det er til og med utgitt
en bok med tittelen «how to get rid of the smell in your boat» etter lange diskusjoner
og nettsøk er vi nå enige om at slangene til doen må byttes ut. De begynner
visstnok å «svette» etter noen år. Arbeid ble iverksatt, og selv om jobben kvalifiserte for flere smusstillegg, så så det ut til å gå bra med bytte av slanger og koblinger. Den siste koblingen, den til skroggjennomføringen viste seg å inneha djevelske forsetter om å lage krøll. Da Øystein tok i for å løsne slangen, satt han plutselig med både slangestuss og halve koblingen i hånda. Det viste seg at koblingen var av messing og ikke bronse, som tåler saltvann mye bedre. Messingkoblingen hadde rett og slett smuldret opp fra innsiden. Nå må vi vente med å skifte hele skitkoblingen til vi får båten på land i Panama. Lukten fra toalettet er uansett borte, så nå får i alle fall Hege glede seg over det....
Uansett så har vi det
mest bra og kjenner på takknemlighet for at vi har fått muligheten til å
være på denne reisen.
På lørdag er planen å sette kurs for Panama, nærmere bestemt
San Blas øyene. Det er en tur som tar fire dager og som Eskil synes er «bæsjekjedelig».
Han liker best å ligge i havner hvor han kan farte rundt og være i aktivitet. Han
er imidlertid blitt nesten like flink som sin eldre bror til å ligge helt i ro
og bare bevege øynene over mobilskjermen. Noe som får tiden til å gå på de
lengre seilasene. Det må sies at kortspill er blitt en stor favoritt i båten,
spesielt Amerikaner skaper mye engasjement og til tider høy temperatur.
På gjensyn alle sammen!
Hilsen Ghosteren og crewet hans J
