Langtur med Ghost: april 2017

Columbia, San Blas og Panama

Det var med en viss spenning at vi forlot Aruba og satte kursen for San blas øyene i Panama. Foran oss hadde vi det som er kalt for et av verdens 5. mest fryktede havstykker. Grunnen er de høye fjellene på Columbiakysten som fører til svært sterke vinder utenfor kysten. Havstykket kan nok sammenlignes med kryssingen av Stadt. I flere av bøkene vi hadde lest om langturseiling var denne turen beskrevet som den verste på hele jordomseilingen. Beskrivelser av 5-6 meter høye bølger som kom styrtende inn i cockpiten var nok til å skremme oss i alle fall. I båthavna i Curacao og på Aruba lå det flere seilbåter som hadde ligget der de siste par ukene i påvente av bedre vær. På Aruba hadde vi blitt kjent med et hyggelig eldre ektepar fra New Zealand som hadde planer om å seile samme rute som oss, og vi ble enige om å seile sammen et stykke på vei. Værmeldingen viste vind opp mot 12 ms og bølger mellom 2 til 3 meter. Dette var den beste værmeldingen på nesten 3 uker, så vi satte av gårde. Vi hadde dagen før bunkret opp båten med forsyninger for 2 uker da det er svært lite å få kjøpt på Sanblas øyene. Båten var vaska både innvendig og utvendig, og alt av skittentøy vasket opp. Vi var så klar som vi kunne for en overfart som ville ta oss fire dager. Vi hadde en helt fantastisk seiling det første døgnet og da været så ut til å skulle holde seg bra de fem neste dagene tok vi en beslutning om å gå til Marina Santa Marta i Columbia. Gutta var stemt for å utforske byen, og på den måten korte ned etappene på overfarten. Vi voksne var ikke så tunge å be. Siste kvelden på havet fikk vi vår hittil største fisk. En tunfisk på ca 20kg dro av gårde med nesten alt snøret før vi klarte å hale den inn til båtripa. Vi løftet den opp og fjernet forsiktig kroken før vi slapp den ut igjen. Tunfisk er ikke storfavoritten om bord, og denne var dessuten altfor stor.

Vi ankom Santa Marta på morgen kvisten 2. døgnet og ble ønsket velkommen av hyggelige marina ansatte. Marinaen viste seg å ha svært god standard, den lå midt i byen og var omkranset av flere hyggelige restauranter. Etter frokost og en oppfriskende dusj bestemt vi oss for å ta byen i nærmere øyensyn. Byen var koselig, men svært folksom, det var små boder over alt hvor du kunne få kjøpt frukt, saftis, kaffe og klær. Det var tydelig at mange av befolkningen hadde lite å rutte med og vi så mange tiggere. Det var svært varmt og etter en stund var vi alle svært interessert i å finne en plass å sitte med skygge hvor vi kunne få noe kaldt å drikke. Vi fant etter en stund en luftig restaurant i 2. etg. Vi fikk servert nygrillet kylling, french fries og brus. Istedenfor tallerkener fikk vi utdelt hver vår plasthanske, .. ny og morsom erfaring. Dagen etter leide vi en taxi for en hel dag (400kr) som kjørte oss opp i fjellene til en liten landsby som het Minka. Derfra tok vi en rundtur på ca. 4 timer videre opp i fjellene med en offroader. Vi hadde egentlig valget mellom å leie en offroader, eller å sitte bak på en motorsykkel, noe Øystein og gutta hadde veldig lyst til. Hege satte seg imidlertid så på bakbeina at det ble bil til slutt. Til tross for en solid bil med god fjæring ble det litt av en tur opp gjennom smale fjellveier med kryssende små elver og store steiner i veien. Men for en opplevelse det var. Her satt vi i en bil midt inne i regnskogen og ble tatt med lengre og lengre oppover i fjellet. Vi møtte flere sprekinger som hadde tatt beina fatt. Et ungt par så spesielt lengtende etter bilen vår og etter avtale med sjåføren vår stoppet vi og tilbød skyss det siste stykket. Det var to svært takknemlige franske ungdommer som hoppet inn i bilen. Etter en times kjøring stoppet vi for lunsj på et utrolig vakkert sted som tilbød både overnatting i hytter, hengekøye eller telt. Her fikk vi kjøpt nydelig mat av en som het Nils og som av alle ting hadde studert i Norge og kunne litt norsk. Verden er ikke stor… Siste stopp på vår rundtur var ved en kaffeplantasje hvor vi fikk en guidet tur og lærte om hele prosessen fra dyrking av spirer til brenning av bønner. Kaffeplantasjen ble i sin startet av to engelske ingeniører som tilfeldigvis stoppet i Colombia på vei hjem fra arbeid med byggingen av Panamakanalen. Dette var i 1925, og Kaffeplantasjen ble drevet som mange andre industrivirksomheter på denne tiden, med mekanisk remdrift fra en vannturbin. Hele bygget var fullt av lærremmer som gikk fra den ene maskinen til den neste. Det virkelig artige var at slik hadde de drevet kaffeproduksjonen helt frem til i dag. Det var som å komme inn i et levende museum. Samme type turbin som stod i fjellene i Columbia ble også benyttet i Trollfjorden og Fiskefjorden i sin tid.

Etter to dager i Columbia satte vi kursen mot San blas øyene, eller Guna Yala som Guna Indianerne selv kaller øyene sine. I alt består San Blas av 340 små øyer. Alle øyene styres av Guna Indianerne. Hver landsby har sin egen høvding eller Saila som de også kalles. De har spesielle evner til å tolke åndenes stemmer og fungerer som et bindeledd mellom åndeverdenen og den virkelige verden. Videre er San blas et matriarkalsk samfunn hvor kvinnene styrer økonomien og ektemannen flytter inn hos kvinnenes familie. De lever svært enkelt, bor i hus med luftige vegger og tak dekket av palmeblader. Om morgenen drar noen i familien med enkle kanoer(uthulte trestammer) inn til plantasjene sine på fastlandet, mens andre drar ut for å fiske eller dykke etter hummer på korallrevene. De tar aldri med seg hjem mer enn det de behøver akkurat den dagen. Så lenge alle tenker på samme måte vil de kunne høste av ressursene også i fremtiden.

Det blåste frisk allerede fra første time og vi fikk på overfarten kjenne på sterke krefter både i forhold til vind og bølger. Ikke særlig behagelig når det er slik, men vi sto han av. Vi ankom Isla Pinos på natten og valgte å gå inn i bukten til tross for at det var mørkt og advarsler om dårlig samsvar mellom elektroniske kart og faktiske forhold. Vi hadde imidlertid fått tak i gode papirkart (trodde vi) og tok sjansen likevel. Selv om vi gikk med 2 knops fart, brukte begge kartene og syntes vi var veldig forsiktige, oppdaget vi en ny grunne… Det som på kartene var dybde på 12 meter viste seg å være 2 meter på vår dybdemåler. Med en båt som er 2.1 meter dyp ble det kontakt mellom bunn og skrog. Det ble noen hektiske minutter før vi kom oss løs. Det gikk bra, men det satte virkelig skjelven i oss. Vi kommer ikke til å ankre opp i mørket en gang til uten at det er helt nødvendig. Det var nesten blitt lyst da en trøtt kaptein og en lettmatros, gikk til ro i lugaren. Neste dag våknet vi opp til et fantastisk skue; hvite strender, palmetrær og vi kunne se en liten landsby bestående av små stråhytter helt ytterst på øya.

Det lå en seilbåt til i bukta og familiens to ekstroverte medlemmer heiv seg i gummibåten og dro for å hilse på. Da de kom tilbake kunne de fortelle at det var et hyggelig fransk par og at de hadde fortalt at vi måtte vente på invitasjon fra indianerne før vi kunne besøke øya. I ventetiden badet vi fra båten. Vi hadde hørt at det var krokodiller i Panama så ingen av oss la ut på noe særlig lang svømmetur. På ettermiddagen kom det en kano med tre indianere og mot en liten sum penger fikk vi tillatelse til å besøke øya og landsbyen. Full av spenning tok vi gummibåten inn til stranda og gikk det siste stykket via en liten sti til andre siden av øya hvor landsbyen lå. Det var en utrolig koselig landsby bestående av mange små og store stråhytter. Vi så mange barn i byen som tilfredse og glade lekte rundt hyttene. De modigste kom for å hilse på oss. Vi så ikke så mange voksne, og de vi så virket noe reserverte og tilbaketrukne. Med unntak av en hyggelig kar som vinket på oss imellom noen hus og ville selge oss bananer, noe vi selvfølgelig måtte slå til på. Vi fikk komme inn i hytta hans og filme og ta bilder. Ved stranden der vi lå var det en stor gresslette med volleyballnett. Dagen etter ble tilbrakt der med både norsk og amerikansk fotball, bading og soling. Vi følte virkelig at vi var kommet til paradis.

Etter to dager satte vi kursen lengre nord og ankret opp ved Ari Dup (Dup betyr øy på Guna) som er en ubebodd øy. I tillegg var vi eneste båt i bukta. Her var vannet enda klarere enn forrige øy og vi var ikke sene med å finne frem dykkermaske og snorkel. Om omgivelsene kunne beskrives som vakre på land så var det under vannskorpa ubeskrivelig vakkert. Her var det flotte urørte koraller og masse fargerik fisk. Det hele toppet seg med et møte med en stor skate (eagle ray) som svevde som et romskip over bunnen. Det var Eskil som så den først og den satte et skikkelig støkk i han da første møte ble i nærmeste laget. De første dagene var vi alle, unntatt Øystein, litt engstelige for å møte hai. Men da dette møte uteble ble vi etter hvert mer og mer avslappet. Krokodiller tenkte vi heller lite på. I etterkant har vi imidlertid fått høre at det har vært observert krokodiller ved alle øyene og at en fransk dame ble angrepet av en krokodille samtidig som vi var der. Ikke så gøy å tenke på i ettertid, men samtidig var vi glad for å ha vært lykkelig uvitende. Det å være redd setter jo som oftest en demper på ting. I de to ukene vi seilte rundt, besøkte vi flere øyer og alle var svært vakre. Vi besøkte flere landsbyer og vi var så heldige å få anledning til å hilse på en 1. klasse. Det var tydelig at skole var høyt prioritert i dette samfunnet. Skolen var den eneste bygningen som var bygget i murstein, i tillegg var den den største bygningen og plassert midt på øya. Barna hadde skoleuniformer og det var klasser fra 1. til 9. Vi fikk også snakket med rektoren som kunne forteller at det var store utfordringer i 1. klasse da elevene, og spesielt guttene, var svært urolige og lite motiverte for læring. Kanskje ikke så utypisk en norsk førsteklasse. Vi opplevde Gunaene som svært hyggelige og gjestfrie. Flere ganger fikk vi besøk av indianerne i deres kanoer som enten ville selge fisk, grønnsaker eller molaer. Molaer er broderte tøystykker som brukes i kvinnenes drakter. De består av opptil 5-6 lag med stoff som er brodert sammen slik at de fremstår som bilder av viktige dyr og symboler. Vi fikk også en guidet tur først med båt og så til fots i regnskogen. Turen gjennom regnskogen med bading i svarte elvekulper og klatring i trange elvejuv er en av opplevelsene som gjør besøket i San Blas noe vi vil huske lenge.

For tre dager siden ankom vi Shelter Bay marina. Dette er siste ventested for alle båtene som skal igjennom Panama kanalen. I skrivende stund sitter kaptein og lettmatros i baren på marinaen og prøver å sluttføre bloggen. Å skrive blogg tar tid og krefter og da smaker det med en øl eller to. Shelter Bay har vist seg å være en koselig marina. Her ligger båtene gjerne opp mot 2 uker, og i spesielle tilfeller 3 uker, noe som vi har fått erfare. Etter møte med vår agent i går så er dato for avreise satt til 24. april. Dette var særdeles dårlig nytt for oss. Ikke bare koster det oss dyrt å ligge her, men det har også gjort at vi må endre plan for vårt kommende og etterlengtete besøk hjemmefra. Åse og Eirik kommer hele den lange veien fra Stokmarknes for å besøke oss den 20. april og da var planen av vi skulle møtes på andre siden av kanalen og tilbringe flotte dager i øygruppen las perlas. Slik blir det ikke nå, så nå må de krysse kanalen med oss. Men, slike ting råder vi ikke over, og da må vi over på plan B eller C. Vi skal nok få det bra. Trøsten er at det er en utrolig hyggelig båthavn med aktiviteter i form av alt fra yoga, vanngym, felles middager, filmkvelder, her er bibliotek hvor barna møtes å gjøre skole og gratis buss til byen. I tillegg har kommet i kontakt med 2 norske, en svensk båt samt at våre venner fra New Zealand er her. Vi har selvfølgelig noen småjobber som må gjøres med båten også; Ny skroggjennomføring må på plass, ankerkjettingen må gjennomgås ( de siste 20 meterne blir nesten aldri brukt, og hadde derfor rustet sammen til en stor brun klump) og et plastlokk til badeplattformen må erstattes. Den største jobben blir likevel å proviantere for 5 måneder i stillehavet. Hvor mange kg hvetemel må vi ha for å bake 2 brød annenhver dag i 5 måneder?